Videoobservasjoner for klassifisering av generelle biotoper i Barentshavet - MAREANO. Kartet viser video observasjoner som er brukt til å klassifisere generelle biotoper i Barentshavet basert på detaljerte videoanalyser. 27 biotoper er vist med ulike farger.

Dette datasettet viser den relative sannsynligheten for forekomst av (eller egnethet for) et bunndyrsamfunn med følgende parametere: Karakteristiske arter/taxa: Antho dichotoma, Axinella infundibuliformis, Axinellidae indet, Phakellia ventilabrum, Phakellia sp., Mycale lingua. Substrat: Hardbunn (dominans av: grus, stein, blokk eller bart fjell) dominert av en eller flere hardbunnsbunntyper i blanding. Tetthet av karakteristiske arter: > 20 kolonier per 100 m2. Dette tilsvarer habitatet som er oppført av ICES som "Hard-bottom sponge aggregations", eller Svampehage på norsk.

Datasettet Naturtyper - Videostasjoner er en del av marine grunnkart i kystsonen. Det er basert på videoanalyse og viser stedene der kartleggingsprosjektet Marine Grunnkart I Kystsonen har samlet inn videomateriale. Analysene fra videostasjonene er presentert i ulike punktdata-kartlag på www.marinegrunnkart.avinet.no

Datasettet er en del av pilotprosjektet "Marine Grunnkart i Kystsonen" og viser strømstyrke noen meter over havbunnen. Strømretningen er oppgitt i grader (0-360) og hastigheten er i meter per sekund. Det dekker de tre pilotområdene Nye Stavanger kommune, Ålesund/Giske på Sunnmøre og Kvenangen i Troms. Bunnstrøm er hentet ut fra en to år lang simulering med en tredimensjonal, hydrodynamisk strømmodell. Oppløsning er 150m, stedfestingsnøyaktighet er 160m.

Datasettet er en del av pilotprosjektet "Marine Grunnkart i Kystsonen" og viser forekomsten av åtte forskjellige habitater som er definert som sårbare; Cerianthidebunn, dødt korallrev, hardbunnskorallskog, reirskjell, ruglbunn, sjøfjærbunn, svamphage og ålegraseng. Datasettet er basert på videoanalyse og dekker enkelte kystområder der kartleggingsprosjektet Marine Grunnkart i Kystsonen har samlet inn videomateriale.

Datasettet er en del av pilotprosjektet "Marine Grunnkart i Kystsonen" og viser forekomsten av åtte forskjellige habitater som er definert som sårbare; Cerianthidebunn, dødt korallrev, hardbunnskorallskog, reirskjell, ruglbunn, sjøfjærbunn, svamphage og ålegraseng. Datasettet er basert på videoanalyse og dekker enkelte kystområder der kartleggingsprosjektet Marine Grunnkart i Kystsonen har samlet inn videomateriale.

Umbellula bestander (Dypvanns-sjøfjærbestander). Dyphavssjøfjæren Umbellula encrinus forekommer stedvis relativt tett fra midtre kontinentalskråning (ca 800 m dyp) og nedover. Denne store sjøfjæren kan bli mer enn 2 meter høy. Umbellula kan sies å representere dyphavets svar på sjøfjærbunn som finnes på grunnere vann i Atlantisk vann. Ofte forekommer det høye tettheter av hulebyggende amfipoder (samme krepsdyrgruppe som tanglopper tilhører) i områder med Umbellula.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av trans-nonaklor (TNC) (µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter innsamlet på årlige MAREANO-tokt. Disse har pågått siden 2006. Data fra overvåkingstokt i Barentshavet i 2003-2004, samt for noen stasjoner i pilotprosjektet "Marine Grunnkart i Kystsonen" i 2020-21, er også inkludert i datasettet. TNC er en type persistente organiske kjemikalier (engelsk: Persistent Organic Pollutants, POPs). Felles for alle POPs er at de brytes meget sakte ned i naturen og kan derfor bevares i sedimenter over lang tid; at de kan tas opp av marine organismer og akkumuleres; og at de har negative effekter på marine organismer. De aller fleste POPs er menneskeskapte og det finnes ikke noen naturlige kilder for disse, mens noen POPs kan også dannes i naturen, men menneskelig aktivitet er likevel vanligvis hovedkilden for disse stoffene i marint miljø. De kan ende opp i marint miljø som følge av utslipp, allmenn bruk og diffuse tilførsler. De kan transporteres over hele kloden, langt fra den opprinnelige kilden, med både luft, vann (elver, havstrøm og grunnvann) og levende organismer før de endelig havner i marine sedimenter. Sedimentene kan inneholde oppkonsentrerte nivåer av disse forbindelsene. Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser summerte konsentrasjoner av pesticidene diklordifenyltrikloretan (p,p’-DDT), diklordifineyldikloretan (p,p’-DDE) og diklordifenyldikloretylen (p,p’-DDD) (µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter som samles inn på årlige MAREANO-tokt. Disse har pågått siden 2006. Data fra overvåkingstokt i Barentshavet i 2003-04 er også inkludert, det samme gjelder prøver for noen stasjoner i pilotprosjektet "Marine Grunnkart i Kystsonen" i 2020-21. DDT er en type persistente organiske miljøgifter (engelsk: Persistent Organic Pollutants, POPs). Felles for alle POPs er at de brytes meget sakte ned i naturen og kan derfor bevares i sedimenter over lang tid; at de kan tas opp av marine organismer og akkumuleres; og at de har negative effekter på marine organismer. De aller fleste POPs er menneskeskapte og det finnes ikke noen naturlige kilder for disse, mens noen POPs kan også dannes i naturen, men menneskelig aktivitet er likevel vanligvis hovedkilden for disse stoffene i marint miljø. De kan være produsert i store mengder og ender opp i marint miljø som følge av utslipp, allmenn bruk og diffuse tilførsler. De kan transporteres over hele kloden, langt fra den opprinnelige kilden, med både luft, vann (elver, havstrøm og grunnvann) og levende organismer før de endelig havner i marine sedimenter. Sedimentene kan inneholde oppkonsentrerte nivåer av disse forbindelsene. Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.