Sediment data show mainly the prevalence of soil types covering the bedrock surface for whole Norway. Most of the soils were formed during and after the last ice age. The data shows only the soil that dominates in the upper meters of the terrain surface. Thick and thin layers by other soils may occur further down in the soil profile. The dataset was first published i 1990, and updated in 2013.

The data set shows the thickness of sediments deposited after the last ice age (in the Holocene) in the Skagerrak and Norskerenna south of Stavanger. The thickness varies greatly over the mapped area, from 0 m (no deposition or erosion) to over 70 m.

The data set shows the total thickness of sediments deposited on the continental shelf and slope off the south and west of Norway in the Quaternary (the last 2.6 million years). The thickness varies greatly over the mapped area, from 0 to 1800 ms twt (milliseconds two-way travel time) (about 0 to 1500 m).

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av klorerte bifenyler (PCB) i µg/kg tørrvekt i prøver av overflatesedimenter innsamlet på MAREANO tokt i årene 2006-2019, på overvåkingstokt i Barentshavet i 2003-2004, og for noen stasjoner i Marine grunnkart i kystsonen i 2020. PCB er en type persistente organiske kjemikalier (engelsk: Persistent Organic Pollutants, POPs) som ofte kan ha industri og annen menneskelig aktivitet som kilde. Kjemikaliene kan ende opp i marint miljø som følge av utslipp, allmenn bruk og diffuse tilførsler. De kan transporteres over hele kloden, langt fra den opprinnelige kilden, med både luft, vann (elver, havstrøm og grunnvann) og levende organismer før de endelig havner i marine sedimenter. Sedimentene kan inneholde oppkonsentrerte nivåer av disse forbindelsene. Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av Dekloran (µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter. Dekloraner er meget persistente halogenerte miljøgifter som brukes som flammehemmere, eller oppstår som urenheter i hovedproduktet, dekloran pluss (engelsk: Dechlorane Plus).De regnes som såkalte nye miljøgifter (engelsk: Emerging contaminants) som de siste tiårene blitt vurdert å kunne utgjøre et potensielt miljøproblem. Det mangler regulering, nasjonalt og internasjonalt, for de fleste av disse stoffene, og det er derfor viktig å kunne påvise omfanget av problemet som grunnlag for å oppnå forsvarlig bruk og håndtering av stoffene. Problemet er størst først og fremst i belastede kystområder nær havner og industrielle områder, men også åpent hav kan bli påvirket av de nye miljøgiftene gjennom langtransporterte tilførsler. Miljødirektoratet har tilstandsklasser for enkelte av disse forbindelsene. MAREANO-programmet har siden 2016 samlet inn data om en rekke grupper av nye organiske miljøgifter. Sedimentprøvene for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av trans-nonaklor (TNC) (µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter innsamlet på MAREANO tokt i årene 2006-2019, på overvåkingstokt i Barentshavet i 2003-2004, og for noen stasjoner i Marine grunnkart i kystsonen i 2020. DDT er en type persistente organiske kjemikalier (engelsk: Persistent Organic Pollutants, POPs) som ofte kan ha industri og annen menneskelig aktivitet som kilde. Kjemikaliene kan ende opp i marint miljø som følge av utslipp, allmenn bruk og diffuse tilførsler. De kan transporteres over hele kloden, langt fra den opprinnelige kilden, med både luft, vann (elver, havstrøm og grunnvann) og levende organismer før de endelig havner i marine sedimenter. Sedimentene kan inneholde oppkonsentrerte nivåer av disse forbindelsene. Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.